hits
  • 11.01.2018, 15:58

Jeg jobber for å leve


Foto: Zaarsfotografi

Jeg jobber for å leve, i stedet for å leve for å jobbe. Nå er det en god stund siden jeg har vært på jobb. Jeg er en person som er spesielt glad i å jobbe, og kan til tider jobbe dobbelt, og ekstra for å tjene lott mer cash, som alltid kommer godt med. Det jeg har begynt å tenke mer over er hva disse ekstra pengene egentlig går til? Jeg må jo innrømme at jeg ee en person som er veldig glad i dyre ting, og jobber hardt/sparer alltid til noe nytt. Om det er en missoni pute, eller en parajumper. Skapet er fullt og jeg er fornøyd med hjemmet mitt. Det jeg savner i livet mitt er fler opplevelser. Noe jeg har kjent veldig på med litt mindre penger og mye mer tid (har jo tross alt permisjon). Hvor ble den Marthe av som elsket å være kreativ, male, og lese? Hvor ble den Marthe som elsket å være ute i naturen, og gå fjelltopper av? Jeg har i løpet av de siste årene mistet litt av den personen jeg egentlig er innerst inne. Derfor ser jeg tilbake på at vinningen kanskje har gått litt opp i spinningen i forholdt til jobb osv. Jeg elsker jo jobbene mine. For de som lurer så er jeg servitør på en tapas restaurant (forresten verdens beste), og ansatt i klesbutikk. Jeg har jo til tider jobbet opp mot 140% med begge jobbene, så er jeg mamma og kjæreste + skal være sosial med både venner og familie. Tiden har jo ikke strukket til og mine prioriteringer har vært malplasert. Jeg har rett og slett klart å lure meg selv. Hva er viktig i mitt liv, og hva gjør meg lykkelig? Mange tanker på gang her, men jeg er glad jeg er i endring. Jeg skal nå lære meg å bruke pengene på det jeg egentlig ønsker meg, opplevelser. Vekk med mobilen, og på med øynene. Jeg jobber for å leve, i stedet for å leve for å jobbe.

PS: jeg har spysjuka, og har derfor vært litt fraværende. Beklager det!

  • 08.01.2018, 07:57

Tilbringer bursdagen min i seng hvert år


I går fylte jeg da 27 år, og feiret med en liten familiefest. Det er så koselig å samle alle oldeforeldre. Blir jo mer for barna enn for meg, men er utrolig koselig. Kjenner jeg savner å tilbringe tid med familien min. Tannverken har endelig blitt litt bedre, men fokuset i går ble uten tvil å bare ha en avslappende aften. Jeg er alltid syk på bursdagen min, hvert eneste år (om det er tannverk eller influensa liksom). Derfor var jeg nesten ikke på sosiale medier, i det heletat. Nå har jeg akkurat avlevert Tilia på SFO, og satt snuten mot Drammen. Der skal jeg treffe noen venninner, og svigerfamilien.

Det blir jo en del turer til Drammen, og da er det viktig å utnytt bilturen Best mulig (zlato sover hele veien). Nå skal jeg velge ut bilder fra graviditeten, og av barna til fotobok + få lest litt på bilteorien. Legger ved dette bildet av meg et par dager før termin. Hehhe! Helt sykt å tenke på at jeg var så svær for en liten tid tilbake.

  • 06.01.2018, 15:18

Du trenger å ha den gode samtalen


Tittei! Jeg hadde store forventninger til min lille venne middag i går, og den ble veldig koselig. Dessverre så har jeg fått skikkelig tannverk i den ene visdomstannen min, og har derfor brukt all min energi på lillegutt, siden han kommer forann alt. Naten har vært nesten søvnløs, og nå har jeg tatt max anntall paracet, for å numme smerten. Tannverk er virkelig ikke noe å kødde med.  Søstra mi, og en av bestevenninene mine sov også over, så her har til godt litt i ett. Men det har vært godt å ha litt av den "gode" samtalen, og få snakket om litt andre ting en bare baby. Vi snakket blandt annet om forsetter, og lykkefølelsen. Jeg synes spesielt at et forsker team som hadde sett på lykkefølelsen, på en mann som akkurat hadde mistet beinet, og en mann som akkurat hadde vunnet flere millioner i lotto. De hadde sett at følelsen selvfølgelig var veldig ulik akkurat da, men at allerede et år senere, så var lykkefølelsen den samme? det er jo veldig rart. Jeg synes det var bra når den ene venninna mi sa " Det er jo faktisk sånn at gleden over en ny ting, ofte forsvinner like fort som da du har dradd kortet!".  Den setningen traff meg litt. Jeg har jo veldig mange fine dyre, men unødvendige ting, men når jeg ser tilbake på dumme impuls kjøp osv, så ser jeg at jeg har dårlige prioriteringer, Jeg vil jo mye heller oppleve ting med barna, reise, og se nye ting. Det er jo det jeg kommer til å huske best når jeg blir gammel.hmm. Ja, så det var noen tanker om det. Hva er viktigst for deg?

Heg fikk lært meg litt om foto i går også, så det var gøy. Litt om hvordan jeg får en bedre hvit balanse i bildene, som jeg elsker. Utenom det så har det egentlig ikke skjeddd så mye spennende. Vi spiste masse taco, deilige kaker, og ble stapp mette. Nå er målet mitt å ligge så mye som mulig i ro, og satse på at betennelsen går ned, slik at jeg slipper noen hastetime til tannlegen i natt. Det har jeg ikke lyst til.

Til slutt vil jeg bare oppfordre alle til å ringe en venn, og fortelle vedkommende hvor mye de betyr for akkurat deg. Husk, en person er ofte nok! Ha en kjempe fin lørdag!

  • 04.01.2018, 13:16

Jeg slenger ut puppen min hvor jeg vil


Det har jo ofte vært mye snakkiser rundt det tema å amme offentlig. Det er jo egentlig i bunn og grunn det est naturlige en mor kan gjøre for sitt barn. Men er det greit, at kvinnen trekker frem puppen sin midt i kafe kosen, og lar lille spirrevipp spise for full mage mens pupper spruter alle veier?

Dette er noe jeg ofte har tenkt på.  Jeg må jo innrømme at jeg ikke akkurat gleder meg til å mate poden, når jeg er i for eksempel byen.  Alle kaféene i byen er jo så utrolige åpne, og ingen sted å gjemme seg vekk. Jeg blir rett og slett litt stresset av det. Bare tanken på at folk kan stirre eller om noen skal komme med en frekk kommentar. I noen land, så forventer de jo faktisk at kvinnen er  skjul eller hjemme når den ammer. Det synes jeg er helt sykt. Det blir jo nesten som et fengsel, eller en oppfordring til å gi flaske hver gang du er på vift. Heldigvis så har det seg sånn at på amfi sentret i Arendal, så har de helsestasjonen i toppen, og der en det en kjempe fin amme stasjon. Den er mye mer lukket og rolig, enn den bitte lille de har laget, så å si oppi skiftestasjonen. 

Jeg lurer egentlig på hvorfor jeg har dette utrolige behovet til å sitte mest gjemt, og borte fra alle når han skal få mat?

Jeg husker jeg opplevde akkurat den samme følelsen med Tilia. Nå har det faktisk gått til det punktet hvor jeg heller ønsker å gi flaske offentlig enn å amme. Det kan jeg rett og slett ikke gå med på lenger. Jeg må gjøre noe med meg selv.

Derfor har jeg bestemt meg for at nå skal jeg tøffe meg til, og amme akkurat hvor jeg vil, og når jeg vil (hvis det ikke er amme rom da, så klart ).

Personlig så er jeg av den typen, som ikke kommer til å vise den puppen min når jeg ammer. Den ser du neppe. Jeg har en stor, og fin klut som jeg først legger over skulderen, deretter smetter jeg puppen litt frem under den, og skyver lillegutt under. Noen full pupp her, det skal du få slippe å se.Er babyen min sulten, så skal han få mat, uansett om du liker det eller ikke. Enkelt og greit. 

Hva synes du om offentlig amming?

Bildene er forresten tatt av fotograf Kjetil Jøssang som holder til i Mandal. Jeg fant tilfeldigvis masse gamle bilder på en minnepenn, og har kost meg masse med den på morgenkvisten i dag. Nå er det nok en gang en liten gutt som våkner til, og jeg har masse greier å få ordnet i dag også. Pakker som skal hentes på posten, søppelsortering,  og blant annet leiligheten som SKAL bli ren i dag, eller innen min leggetid i det minste. Ciao amigos!

 

  • 03.01.2018, 17:01

Det værste jeg har vært med på!


Jeg har brukt lang tid på å klare å sette meg ned å skrive om fødselen med nr 2, Nikola. Siden jeg har født en gang før, så følte jeg meg ganske godt forbredt, og valgte bort å gå til jordmor i svagerkapet. På kontroller hos legen hadde jeg heller ikke særlig mange spørsmål, siden barnet a greit på seg, og alle prøver alltid så bra ut.  Inni min lille boble så tenkte jeg vel i grunnen at andre gang skulle bli mye enklere enn første. Her er min fødsel historie. 

Vi spoler tilbake til 26/10, og en ganske så lei gravid. Jeg var nå 6 dager over termin, og hadde hver dag siden 2 måneder før trodd at jeg skulle føde hver dag. Jeg fikk jo Tilia før termin, så da kom jo i hvertfall han til å komme før. Slik var det da som dere allerede har skjønt, ikke. Jeg følte meg som en vandrende ballong, lå hele døgnet å så på fødeavdelingen, og sov. Mer orket jeg ikke. Ryggen var vond. og jeg var konstant småkvalm. Veldig  VELDIG ferdig for å si det sånn. I et desperat forsk denne kvelden hadde jeg en liten treningsøkt i stuen, og jammen gikk vannet klokka to på natten. Det gikk faktisk helt tilfeldigvis inne på badet, på flisene (thankugod). Jeg var jo selvfølgelig der inne og tisset for tusende gang den natta. 

Jeg ropte på kjæretsen, og vi ringe føden. Jeg hadde i grunnen ikke spesielt vondt, og fostervannet var klart. Jeg fikk derfor beskjed om å vente litt med å komme inn, til jeg merket litt mer smerte.Den fødeklare jenta begynte nå å få litt angst, og innbilte seg nok at smertene var litt mildere enn først anntatt, for å utsette den litt til. Det gikk et par timer, og når klokka nærmet seg rett over fire, bestemte jeg meg for at tiden var inne for å dra på sykehuset.  Bagen var pakket og klar som den hadde vært de siste månedene. 

Da jeg ankom sykehuset tok de tester, og kjente på åpningen. Den var jo ikke noe større enn 2 cm, men ettersom jeg hadde ganske vondt ble det til at jeg ble lagt inn. Herifra gikk ting i en voldsom fart, og jeg ba om både epidural og lystgass. Jeg gikk fra 2 cm klokka 04.30- til full åpning 10cm 07.00. Det må være de værste timene i mitt liv. Det gjorde altså så vondt. Som venninna til mamma sa, det er ganske mye bedre å få de inn, enn å få de ut. Haha! Jeg fikk innimellom der epidural, men hun kjente på åpningen min rett før legen stakk nåla inn, og da var jeg 6 cm, så jeg undrer på om jeg hadde for mye åpning da til at den kan ha hatt den virkningen den skulle ha hatt? jaja. Det kan jeg alltid lure på. 

Der lå jeg da. Presset og presset. Lite fremgang. Når klokka nærmet seg 09 på morgenkvisten var jeg passe sliten. De skrøyt veldig av meg, og forklarte at de kunne se hodet."han har masse hår", lo jordmoren. Jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Alt jeg tenkte på var å få den ungen ut. Jeg ble nå snudd på siden, siden hjerteslagene til lillegutt gikk ned når jeg lå vanlig. Jeg hadde faktisk fått skikkelig migrene den siste timen, så synet mitt var sløret, og jeg hadde lyst til å bare heise det hvite flagget, og dø. Plutselig i mellom pressriene, så kom det en helt sinnsyk smerte som toppet alt. Jeg våknet litt fra migrene anfallet å begynte å skrike. Da snakker jeg ikke fødeskriking, eller brøling. Dette var den tynneste, og skarpeste skriket du kan forestille deg. Jeg klarte ukke stoppe å skrike. Noe var alvorlig galt. Jeg trodde jeg holdt på å dø. Jordmoren sa jeg ikke hadde rie, men hele kroppen min fortalte meg at det var i hvertfall noe som holdt på å skje inni der. Ryggen min føltes ut som den ble skutt fra innsiden og utover, og presset ville ikke stoppe. De pøvde å roe meg ned, men smerten var så ille at ingenting funket, og legen kom løpende.  

Jeg hørte i det stille øret, at jordmoren sa til kjæretsen min " Du må nødt til å sette deg ned, så du ikke besvimer".  Legen ba jordmødrene om å snu meg rundt, og ga grønt lys på at nå skulle barnet ut. Jeg tror jeg var inni sjokktilstand på dette stadiet, og husker egentlig ikke så veldig masse. Men det som skjedde var at han ganske umiddelbart ble tatt med vakuum, og at han hadde ligget feil vei. Altså med ansiktet oppover. Han hadde ikke klart å komme forbi bekkenet selv, og smerten jeg hadde kjent var han som stanget i ryggen når jeg presset. Derfor trengte jeg litt hjelp. Gutten var sunn og frisk med sine 3895gr, og 52 cm lang, klokka 10.01. 

Jeg fikk dessverre ikke sett han ordentlig (fikk han på brystet, men måtte gi han videre med engang), siden jeg hadde såpass migrene, og kroppen min var i sjokktilstand så jeg bare ristet. Jeg hadde visst mistet rett over en liter blod, så det var ikke akkurat så veldig rart jeg var sliten. To timer senere fikk jeg endelig holde min lille Nikola, og all smerte var glemt. 

  • 03.01.2018, 11:57

Hvorfor jeg ikke pakker vekk julen


God morgen! i dag har ho mor fått bein å fly på. Det var tidlig opp med lille T, som skulle tilbake på skolen igjen etter en suksessfull ferie. Oppvaskmaskinen, og vaskemaskinen er satt på, kaffen klar, og lille gutt sover sin første lur for dagen. Jeg holder på å stelle meg, og finne ny musikk, før det bærer avgårde. Jeg har en del ærend i byen jeg må få ordnet i dag, og skal i tillegg på kafe date, med en av mine skjønne venninner fra Oslo. Det har seg slik at flere av bestevennene mine bor der, og derfor er jeg veldig glad for at Petar (typen) sin familie bor i Drammen. Slik at jeg får truffet dem med gjevne mellomrom uten om jul, og sommerferien. Håper jeg finner et søtt outfit til fredag, og noen fine blomster. 

Jeg har også sett at mange allerede har pakket vekk julen. Hos meg er jeg så heldig å få feire serbisk jul også, som faktisk er på bursdagen min. Derfor pakker ikke jeg ned julen før i midten av Januar. Det passer meg utmerket, fordi det er ingenting jeg elsker mer enn alt som glitrer rundt omkring her inne i denne høytiden. Nå våknet lillegutt, så vi snakkes litt senere

  • 02.01.2018, 14:33

Min lille stjernekikker


Min leilighet må være verdens mest rotete. Tror jeg er den eneste her som faktisk rydder. Alle andre bare legger gudene vet hva, over alt, hele tiden. Føler jeg kunne hatt fulltidsstilling som rydde/vaske hjelp her hjemme. Noen andre som har det sånn? Im losing my mind. Altså kjæresten jobber veldig mye, så ikke så lett å legge alt husarbeidet på han heller. Jeg er jo ikke uskyldig jeg heller da. Jeg har jo alt for mange klær, så er delvis min feil at det aldri blir ryddig også. Skjønner ikke at jeg ikke klarer å stoppe å handle ting jeg ikke trenger? jaja. Men i dag så holder jeg i hvertfall på med begge barnerommene. Har et stort mål om å få ryddet og vasket dem ferdig før jeg legger meg i kveld. Ikke så lett å komme i mål med amming og det faktum at alle skal ha mat her i husstanden også. Ikke minst skal jeg trene i minst så mange minutter det tar at jeg blir god, varm og sliten. Der alle sammen, har dere hvor spennende mitt liv er. Hoho! Det var den utblåsningen. 

Nå over til noe skikkelig hyggelig. Alle de nydelige nyfødt bildene av min lille pod. Jeg var så heldig at Hege (sis) har tatt bilder både på sykehus, i familieselskapet hans, og 3 dagers foto. Jeg må jo bare nevne at jeg fikk 10 bilder samme dag som fotograferingen, men jeg ville vente med å dele til alle hadde fått takkekort av Nikola med å dele bildene offentlig. Slik at ikke alle hadde sett de før, om dere skjønner. Her er noen av de jeg liker best!

Hege tok masse bilder ute også, men de jeg skulle ha inne, ønsket jeg veldig enkle med blåtoner, eller i sort/hvitt. Slik at de er skikkelig tidløse, og stilfulle. Jeg er skikkelig fornøyd, og super heldig som har en søster som er fotograf (Zaarsfotografi). Hvis ikke så hadde jeg nok ikke hatt muligheten til å ta så mange flotte bilder av barna.  Men siden Hege er så fantastisk på alle måter, så har hun lovet å lære meg en del triks, slik at jeg kan ta litt bedre bilder selv. Det skal bli gøy!

Jeg har forresten bursdag på fredag, så må begynne å planlegge festen min litt i dag. Jentene kommer på kvelden. 27 år blir jeg. Wow! Tiden flyr jo bare avgårde #dennesetningenbrukerjeghverdagja. Nå skinner sola som bare det, og jeg skal ta lillegutt ut på tidenes trilletur rundt nabolaget, for så sprek er faktisk jeg, eller skal bli i hvertfall.

  • 02.01.2018, 12:15

Jeg nekter å være en tjukk mamma


God morgen. Jeg våknet faktisk akkurat. Må være første gang i historien meg og lillegutt har sovet så lenge på morgen kvisten. Det er så koselig å våkne opp ved siden av en sånn liten blidfis. Jeg kjenner på hele meg at det er ingenting i verden, som er bedre å våkne til enn mine smilende barn. Tilia kom faktisk ikke hjem i går, siden hun ikke skulle på skolen i dag, bestemte Espen seg for å ha henne en dag til oppe i Lindesnes. Det var egentlig helt greit, siden jeg hadde en del ting å orde, og fikse opp i her hjemme. 

Den andre tingen jeg gjorde etter å ha stått opp var å gå på vekten. Det er jo ingen spøk at etter barn nr 2, så har kroppen forandret seg mer enn etter første gang. All huden henger på mange måter mye mer, og celluittene kan ha sitt eget eventyr. Æsj av meg. 

Jeg har nå i jula, lagt på meg litt igjen også, og er ikke så veldig fornøyd med det. Så status er da at jeg veier 13 kg mer enn det jeg pleier, og lille gutt er 2 måneder. Shitt! Jeg hadde forventet å gå mer ned til nå. Jeg gikk faktisk opp nesten 19 kg denne graviditeten. Jeg fullammer, så er skikkelig sulten heletiden. Jeg legger ikke skjul på at det da i jula har vært vanskelig å velge den grønne shaken, fremfor nybakte julekaker, og alt for mye knasende god julemat. Så her er jeg da. Fanget i min egen kropp.... Hehe.. neida! Det er ingen grunn til å deppe, siden denne kroppen har gitt meg alt jeg noensinne kunne ønsket meg, og nå er det på tide og gi kroppen det den ønsker seg. Her er noen av de fineste bildene av meg fra begynnelsen av svangerskapet, for å feire kroppen! (zaarsfotografi)

Nå tenkte jeg å dele mine 5 viktigste nyttårforsett med dere!

1. Komme i form, og føle meg super duper sexy igjen. Altså vi snakker sixpack innen August, så dette blir hardt!

2. TA lappen! Er jo helt tragisk at jeg ikke har tatt den enda, med tanke på at mamma betaler. Hallo, jeg er snart 30 liksom

3. Lære serbisk. Dette er utrolig viktig for meg, pga kjæresten min, og familien hans. Det kommer ikke på tale at han og barna skal kunne snakke sånn jeg ikke forstår, og jeg vil kunne delta i samtaler når vi er med hans side av familien. 

4. Blogge minimum en gang om dagen, hver dag, hele i år

5. Bli den kreative personen som jeg vet jeg egentlig er innerst inne!

Jeg skal fortelle dere mer spesifikt om hvert mål i egne innlegg, fordi jeg har faktisk lagt masse i alle målene, uten om lappen. Der e det ikke så veldig mye mer å skrive enn at jeg må få ræva i gir. Tidsklemma, planer osv. I will share it all. Nå skal jeg ned å lage sen frokost til typen, og deretter blir det babykos, og rydding av leiligheten. CIao!

PS: Har forresten fått alle fotografiene fra nyfødt foto på mail i dag. Gleder meg til å vise dere 

  • 01.01.2018, 15:31

Når barnet ser noe du ikke kan se


Jeg må jo starte dette blogginnlegget med å ønske alle gamle, og nye lesere et hjertlig godt nyttår. Måtte det bringe deg lykke i helse, kjærlighet, jobb og vennskap. Dette året har vært et helt fantastisk (mitt favoritt ord), spesielt år for meg og familien min. Gode ting, og vonde ting. Det har vært skilsmisser,  og alvorlig sykdom. Men også familie gjenforeninger, og et vidunderlig nytt familiemedlem. Vår kjære Nikola som meldte sin ankomst 27/10 var det store høydepunktet, selvfølgelig. For de som lurer, så elsker Tilia den nye tilværelsen som storesøster. Noe som for meg som mamma er helt magisk å se.

Det ble dessverre ikke tatt så mange bilder i går, og ingen av min hustand samlet, så slenger med et av meg og lillesøsteren min Eowyn fra middagen (mobilkvalitet). Jeg har akkurat farget håret mitt, og har derfor en kjempe fin kant midt i panna. Gratulerer til meg.

Jeg har i natt klart å lande på den endelige bloggplattformen, bestemt meg for design, og har laget meg en liste med nyttårsforsett som inneholder blandt annet det at jeg skal dele hverdagen min med dere, minium en gang om dagen. Dette blir spennende, og jeg gleder meg til å dele hverdagen min med dere igjen (etter litt over et års pause.) Jeg har prøvd å få lastet inn noen av kladdene til innleggene jeg laget mens jeg var gravid, slik at dere kan se litt hva jeg har drevet med den siste tiden. Jeg har også en hel haug med bilder fra året som har vært som jeg skal få lagt ut! Bloggen kommer hovedsaklig til å handle om min hverdag, og ting jeg interesserer meg i.

Hvis du ser noen bilder du tenker er veldig fine, så kan jeg garantere deg at det er min lillesøster, Hege som har tatt de. Hun er selvstendig næringsdrivende, og er blitt en kjempe dyktig fotograf. Zaars fotografi på facebook, du finner siden hennes her. Hvor heldig er jeg da? 

Tilbake til overskriften. Nikola er nå litt over 2 måneder gammel, og han er en relativt rolig gutt. Men den siste tiden så har jeg lagt merke til at det er steder ute, og hos noen bestemte andre han ikke liker å være. Han titter veldig rundt, og klarer ikke finne roen. Det er akkurat som om han ser noen/noe som ikke er der. Han blir rett og slett hysterisk til slutt. Så med en gang du går ut fra rommet, over i ett annet rom, så blir han helt rolig. Jeg synes det er så merkelig. Er det noen andre som har opplevd lignende?

Jeg har faktisk bodd i en leilighet som spøkte da Tilia var liten. Det var så ille, at jeg til slutt måtte flytte derifra.

Nå sover guttene mine, og jeg venter på at Tilia skal komme hjem fra Espen. Når hun kommer så skal jeg faktisk spør henne, om hun husker noe spesielt fra da vi bodde der. Hmm! Jeg skal fortelle dere hvordan det går, og ikke minst de skremmende hendelsene som fant sted da vi bodde der. Tuddelu, enn så lenge!

  • 01.01.2018, 10:25

Min Nikola 27/10


27/10 klokka 10.01, kom stjernekikkeren Nikola i full fart, hele 3895gr. Jeg er verdens mest stolte mor. Nå er verden fullkommen. 2 vakre barn, og mannen i mitt liv. Fødselen var ikke barnemat, så når jeg har kommet meg ordentlig til hektene, så lover jeg å fortelle den rett fra hjerterota.

  • 01.01.2018, 10:10

Babyshoweren min


 

Jeg tenkte jeg måtte dele noen bilder fra sommerens store begivenhet for meg. Alle mine venninner arrangerte tidenes Babyshower. Jeg ble hentet i min egen leilighet, og fikk tildelt, verdens vakreste blomsterkrans. Et par timer senere, returnerte jeg tilbake. Da var leiligheten min gjort om til rene bryllupet. Det var blomster, og ballonger over alt. Venninnene mine hadde reist fra fjern, og nær for å være med å feire lillegutt. Jeg var helt rørt, og sleit veldig med å holde tårene tilbake (hadde seff masse sminke, så hadde blitt panda tendenser).

Det var svær Tapas buffet, og etterpå all mulig slags dessert, og alt mitt favoritt godteri. Om ikke mat og godt selskap var nok, så fikk jeg (eller lillegutt) verdens største hau meg gaver. Jeg har aldri sett så mye gaver i en shower i hele mitt liv. Fikk ALT, da mener jeg alt jeg ikke hadde. Lampe, babygym, babynest, masse lillelamtøy, annet superfint tøy. Altså jeg fikk til og med gavekort på hudpleien. Snakk om å være bortskjemt. Jeg er verdens heldigste jente, med så mange gode venninner. Kunne ikke hatt en bedre shower. Vet jeg gjenntar meg selv litt, men det er umulig å la vær. Legger ved litt bilder fra dagen.

På slutten av feiringen var det ordet med en kjempe fin gravidshoot på utsiden. Jeg fikk kjempe mange fine bilder, og noen av dem har jeg faktisk brukt i designet her på bloggen. Nå skal jeg prøve å lage en liten plan for resten av uken. Jeg var hos legen på kontroll i går, og har fått beskjed om at jeg må finne en aktivitet som feks svømming, eller sykling å begynne med. Det er på grunn av bekkenløsning som jeg dessverre nå har fått. Derfor står det litt research for tur. Kanskje det blir litt gravid Yoga! Ha en kjempe fin dag!

  • 01.01.2018, 09:56

Gravid i naturlige omgivelser


ER det ikke rart at folk reagerer sånn på nakne kropper, især gravide kropper? Jeg hadde en gravid shoot i hagen, og kunne ikke forstå hvorfor folk stoppet opp for å se sånn på meg. Har de aldri sett en hvit, blå pupp før? Altså derfor er bildene i sort/hvitt. Neida, jeg bare tuller! Jeg var på fotoshoot med søstra mi (Zaars fotografi) og vi trodde vi var alene i skogen men jammen dukket opp en liten haug med tilskuere fra den ene busken, ikke min busk altså. Jeg ble ganske pinelig berørt. Men hadde bestemt meg for at disse bildene skulle jeg ta. Nå har jeg fått resultatet og er veldig fornøyd med avgjørelsen min.

Det at kroppen har forandret seg så mye, er egentlig en helt fantastisk ting. Tenk at et lite menneske som vokser inni der, det må være verdens største gave og jeg er så takknemlig. Tenk snart er jeg tobarnsmamma! Nå skal jeg nyte de siste ukene som gravid og prøve å slappe mest mulig av før lillegutt kommer. Selvom jeg nesten ikke kan vente til han er i armene mine <3

  • 01.01.2018, 09:49

En gal kattedame, og en stolt 1.klassing


Good Morning. Det har vært morgen her i gården lenge. Heldig som jeg er, så har jeg en crazy cat lady på utsiden av vinduet mitt, av og på fra 2-6, hver natt. Altså jeg skjønner at hun er glad i pusen sin, jeg elsker katter selv. Men det å ha lange høylytte samtaler med den, og hvor den har vært, hvor den skal osv uten å bruke volum knappen, det er bare drøyt. Sånn har det vært i snart 1,5 år nå. Tankene som går igjennom
Hodet, hver gang jeg blir vekket, eller akkurat har sovnet igjen, skal jeg ikke skrive offentlig. Det er i hvertfall ikke lenge før denne "graviden" lar hormon heksa komme til syne.

Foto: Zaarsfotografi

Vel, over til noe mer positivt. Tilia Tiana skal ha sin første fulle skole uke, og hun gleder seg veldig. Det er så rart at hun allerede er 6 år, og har begynt i første klasse. Jeg må innrømme at jeg er en veldig stolt hønemor, men at jeg synes at jeg ikke helt klarer å holde ritt med tiden. Hun derimot, var/er veldig klar for å komme ordentlig i gang med skolen. Det har hun vært en stund, og godt er det. Nå sitter jeg i bilen på vei til Drammen. Gravid formen er ikke helt på topp, så litt avslapning hos svigermor er akkurat det jeg trenger. Ha en fin dag!

  • 01.01.2018, 09:45

Det har vært en god stund siden sist


Hei! Nå har det vært over et år siden sist jeg har blogget. Jeg har i det siste begynt å savne det litt, og har derfor bestemt meg for å begynne litt i det små igjen.Mye har skjedd det siste året, og jeg gleder meg veldig til å dele veien min videre med dere. Den største nyheten er at Tilia Tiana skal bli storesøster til en liten gutt i Okotber. Det er selvfølgelig veldig stas, og vi gleder oss masse alle mann. Jippi. Derfor er hjemmet vårt blitt forvandlet til rene babybonanza stadiet, hvor det ligger "nesting" ting overalt. Nå skal jeg ned å ha litt kvalitetstid med Tilia, som starter sin første fulle skoleuke i morgen. Ha en fin kveld.

Marthe Zaar Henriksen

Living the dream as a mum of two, Graphic Designer, Waitress at the worlds best tapas restaurant, Part of the clothing store "Days like this", and a storyteller. Choosing the positive side of life. Based in Arendal, Norway

Search

Bloggdesign