hits
  • 03.01.2018, 17:01

Det værste jeg har vært med på!


Jeg har brukt lang tid på å klare å sette meg ned å skrive om fødselen med nr 2, Nikola. Siden jeg har født en gang før, så følte jeg meg ganske godt forbredt, og valgte bort å gå til jordmor i svagerkapet. På kontroller hos legen hadde jeg heller ikke særlig mange spørsmål, siden barnet a greit på seg, og alle prøver alltid så bra ut.  Inni min lille boble så tenkte jeg vel i grunnen at andre gang skulle bli mye enklere enn første. Her er min fødsel historie. 

Vi spoler tilbake til 26/10, og en ganske så lei gravid. Jeg var nå 6 dager over termin, og hadde hver dag siden 2 måneder før trodd at jeg skulle føde hver dag. Jeg fikk jo Tilia før termin, så da kom jo i hvertfall han til å komme før. Slik var det da som dere allerede har skjønt, ikke. Jeg følte meg som en vandrende ballong, lå hele døgnet å så på fødeavdelingen, og sov. Mer orket jeg ikke. Ryggen var vond. og jeg var konstant småkvalm. Veldig  VELDIG ferdig for å si det sånn. I et desperat forsk denne kvelden hadde jeg en liten treningsøkt i stuen, og jammen gikk vannet klokka to på natten. Det gikk faktisk helt tilfeldigvis inne på badet, på flisene (thankugod). Jeg var jo selvfølgelig der inne og tisset for tusende gang den natta. 

Jeg ropte på kjæretsen, og vi ringe føden. Jeg hadde i grunnen ikke spesielt vondt, og fostervannet var klart. Jeg fikk derfor beskjed om å vente litt med å komme inn, til jeg merket litt mer smerte.Den fødeklare jenta begynte nå å få litt angst, og innbilte seg nok at smertene var litt mildere enn først anntatt, for å utsette den litt til. Det gikk et par timer, og når klokka nærmet seg rett over fire, bestemte jeg meg for at tiden var inne for å dra på sykehuset.  Bagen var pakket og klar som den hadde vært de siste månedene. 

Da jeg ankom sykehuset tok de tester, og kjente på åpningen. Den var jo ikke noe større enn 2 cm, men ettersom jeg hadde ganske vondt ble det til at jeg ble lagt inn. Herifra gikk ting i en voldsom fart, og jeg ba om både epidural og lystgass. Jeg gikk fra 2 cm klokka 04.30- til full åpning 10cm 07.00. Det må være de værste timene i mitt liv. Det gjorde altså så vondt. Som venninna til mamma sa, det er ganske mye bedre å få de inn, enn å få de ut. Haha! Jeg fikk innimellom der epidural, men hun kjente på åpningen min rett før legen stakk nåla inn, og da var jeg 6 cm, så jeg undrer på om jeg hadde for mye åpning da til at den kan ha hatt den virkningen den skulle ha hatt? jaja. Det kan jeg alltid lure på. 

Der lå jeg da. Presset og presset. Lite fremgang. Når klokka nærmet seg 09 på morgenkvisten var jeg passe sliten. De skrøyt veldig av meg, og forklarte at de kunne se hodet."han har masse hår", lo jordmoren. Jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Alt jeg tenkte på var å få den ungen ut. Jeg ble nå snudd på siden, siden hjerteslagene til lillegutt gikk ned når jeg lå vanlig. Jeg hadde faktisk fått skikkelig migrene den siste timen, så synet mitt var sløret, og jeg hadde lyst til å bare heise det hvite flagget, og dø. Plutselig i mellom pressriene, så kom det en helt sinnsyk smerte som toppet alt. Jeg våknet litt fra migrene anfallet å begynte å skrike. Da snakker jeg ikke fødeskriking, eller brøling. Dette var den tynneste, og skarpeste skriket du kan forestille deg. Jeg klarte ukke stoppe å skrike. Noe var alvorlig galt. Jeg trodde jeg holdt på å dø. Jordmoren sa jeg ikke hadde rie, men hele kroppen min fortalte meg at det var i hvertfall noe som holdt på å skje inni der. Ryggen min føltes ut som den ble skutt fra innsiden og utover, og presset ville ikke stoppe. De pøvde å roe meg ned, men smerten var så ille at ingenting funket, og legen kom løpende.  

Jeg hørte i det stille øret, at jordmoren sa til kjæretsen min " Du må nødt til å sette deg ned, så du ikke besvimer".  Legen ba jordmødrene om å snu meg rundt, og ga grønt lys på at nå skulle barnet ut. Jeg tror jeg var inni sjokktilstand på dette stadiet, og husker egentlig ikke så veldig masse. Men det som skjedde var at han ganske umiddelbart ble tatt med vakuum, og at han hadde ligget feil vei. Altså med ansiktet oppover. Han hadde ikke klart å komme forbi bekkenet selv, og smerten jeg hadde kjent var han som stanget i ryggen når jeg presset. Derfor trengte jeg litt hjelp. Gutten var sunn og frisk med sine 3895gr, og 52 cm lang, klokka 10.01. 

Jeg fikk dessverre ikke sett han ordentlig (fikk han på brystet, men måtte gi han videre med engang), siden jeg hadde såpass migrene, og kroppen min var i sjokktilstand så jeg bare ristet. Jeg hadde visst mistet rett over en liter blod, så det var ikke akkurat så veldig rart jeg var sliten. To timer senere fikk jeg endelig holde min lille Nikola, og all smerte var glemt. 

livetmitt93

03.01.2018 kl. 17:06
huff dette hørtes helt jævlig ut :/ men bra det gikk bra med dere begge <3

Marthe Zaar Henriksen

04.01.2018 kl. 07:36
livetmitt93: ja, det er jo det viktigste! Veldig glad for det :)

CamyReed

03.01.2018 kl. 17:10
Der var virkelig ikke en lett fødsel. Huff...vi tenker vel alle at det skal bli lettere med nr 2, men så er det dessverre ikke alltid slik. Bra alt fikk fint til slutt og du koser deg med lille Nikola

Marthe Zaar Henriksen

04.01.2018 kl. 07:37
CamyReed: ja, ikke sant? Heldigvis er vi i dag friske og fine begge to. Ønsker deg en fin helg! :)

Pia Marie

03.01.2018 kl. 17:11
Huff ja, min gutt var også stjernekikker. Han også lå å stanget i bekkenet mitt, måtte også få hjelp med vakuum mens jeg trykket.. Liker å tro at guttene våres er ekstra spesielle pga det ♥️♥️

Marthe Zaar Henriksen

04.01.2018 kl. 07:38
Pia Marie: ja, det var egentlig en kjempe fin tanke <3 det er virkelig ikke bare bare å
Føde på den måten. Ha en fortsatt fin uke Pia mor.

Katrine

04.01.2018 kl. 09:02
For en historie Marthe . Vakkert samtidig selv om det var en tøff historie du delte med oss. Men jeg er glad for at det gikk bra med dere. Og han er fantastisk nydelig og du er en flott mor som elsker barna dine for alt i verden

Marthe Zaar Henriksen

08.01.2018 kl. 08:03
Katrine: tusen takk K :) det er jeg veldig glad for også. Barna kommer først :) takk for alle de fine ordene du alltid skiver. <3
Marthe Zaar Henriksen

Living the dream as a mum of two, Graphic Designer, Waitress at the worlds best tapas restaurant, Part of the clothing store "Days like this", and a storyteller. Choosing the positive side of life. Based in Arendal, Norway

Search

Bloggdesign